Mamma og pappa...

...Har aldri blitt sagt sammenhengende i mitt liv. Det har alltid vært mamma, eller bare pappa. Hele livet mitt har jeg levd med en pappa som ikke har vært fult tilstede i min oppvekst her i Bergen.

Jeg har hatt en pappa som bor på andre siden av landet. Jeg har aldri hatt en sånn pappa som jeg kan komme hjem til og fortelle hva jeg har gjort på skolen. En pappa jeg kan klemme hver dag eller en pappa jeg møter hver dag. Ikke engang hver helg. I det siste så har det blitt så sjeldent som 3 ganger i året. Dette er alt for lite, spesielt når det er snakk om å møte og være sammen med pappaen sin. Foreldre er så utrolig viktig her i livet, det er de som skal være der for deg uansett hva, selvom alle vender ryggen mot deg, så skal foreldrene stå igjen å trøste deg. Det som er forferdelig dumt er at jeg har bare hatt den ene forelderen der til å trøste meg og la meg ligge i armkroken og gråte. Jeg har hatt erstattere, som min tidligere stefar og min nåværende stefar. Og spesielt mormor. Mormor er alltid den jeg har snakket godt med og delt alt med. Kanskje tilogmed ting som jeg ikke har delt med mamma. Vi har alltid hatt et nært forhold, kanskje fordi det var henne som passet meg når mamma var på skolen når jeg var liten, og det var alltid hun og morfar som var barnevakten min når mamma skulle noe. Det er enda sånn at jeg kommer til mormor for å snakke og for å ligge i armkroken hennes for å se på detektimen på NRK på fredagene. Morfar også. Verdens beste morfar. Han som alltid kommer å henter meg hvis det skulle være noe og alltid den som kysser meg en gang på hvert kinn når jeg skal legge meg.

Jeg har hatt en fantastisk barndom selvom pappa ikke har vært her i Bergen sammen med meg. Jeg har reist til han i ferier og helger siden jeg var liten og sånn syntes jeg at det skal fortsette. Det har ikke alltid vært så lett når det kommer til mamma og pappa, nettopp fordi de hadde bare en liten juleromanse som fort tok slutt. Vips var mamma gravid og 9 måneder senere kom jeg. Jeg har alltid vært den som har stått imellom dem når de har diskutert over telefonen og når det er noe kluss med barnebidrag og overføring av penger for flybilletten min. Det er synd, og det er ikke sånn det skal være, men det har de respekt for.

Men jeg er en av heldige som faktisk får møte pappaen min og får snakke med han over telefonen en gang i uken. Det er så mange som ikke har foreldre en gang, og så mange som har en mor/far som stikker av under svangerskapet. Så jeg syntes absolutt ikke synd i meg selv. Ikke i det hele tatt, men jeg ville bare fortelle hva jeg følte.  




Elise

08.02.2013 kl.14:08

<3 <3
Skriv en ny kommentar
hits